Grønlandsmåke
Barbubukta med utløpet av Barbuelva har vinterstid et rikt fugleliv.
Faktorer som at området ligger relativt skjermet for vind og vær, stort
sett er isfritt vinteren gjennom, samtidig som området regelmessig
frekventeres av fuglekjære mennesker med bugnende brødposer, fører til at
flere fuglearter overvintrer i dette området. Sothøner, sivhøner, toppender
og stokkender er noen av artene som regelmessig befinner seg her vinterstid
sammen med flere måkearter. Siden tidlig i desember har imidlertid fuglene
i Barbu hatt besøk av to langt mer sjeldne gjester fra det høye nord.
Tidlig i desember dukket det opp en grønlandsmåke i Barbu og den har i den senere tid fått selskap av ytterligere en arktisk måkeart, nemlig en polarmåke. Grønlandsmåker hekker blant annet på Grønland, mens polarmåker hekker på Svalbard og Jan Mayen. Begge artene overvintrer langs norskekysten, men få av dem så langt sør som de to individene i Barbu. Det er nok lett å overse de to sjeldne gjestene siden de for et utrent øye kan virke like våre stedlige måker. Vet man hva man skal se etter er de likevel relativt greie å peke ut. Polarmåker og grønlandsmåker er de eneste stormåkene som har hvite håndsvingfjær (de ytterste vingefjærene). Dette gjør at de gir et lyst inntrykk og ikke viser noe svart på vingespissene som stikker ut bak stjerten når de sitter (se bildene). Skal man skille polarmåker fra grønlandsmåker må man prøve å få med seg ytterligere en detalj eller to. Begge fuglene i Barbubukta er i sitt første leveår og det gjør at de ganske lett kan skilles på nebbtegningene som er svært karakteristiske (se bildene). Polarmåka er en kraftige "robuste" fugl og normalt noe større enn gråmåke. Grønlandsmåka fremstår som nettere og nok kan minne mer om en fiskemåke i kroppsbyggning selv om den også størrelsesmessig er nærmere en gråmåke.
Grønlandsmåke
Polarmåke