Fuglebrett-perioden i år startet ca 25. oktober for vårt vedkommende. Noen kalde netter med ned i mindre enn 5 kuldegrader og snøfall fikk medfølelsen med de små fjærballene til å lure fram meiseboller og solsikkefrø. Ganske raskt begynte brettet å fylles med de sedvanlige små - mest blåmeis, kjøttmeis, gulspurv og bjørkefink. Også en og annen svarttrost, svartmeis, toppmeis, pilfink og bokfink besøkte hagen vår. Men faktisk var en bande med skjærer de aller første som oppdaget fôringsstasjonen. Med stort pågangsmot har de terrorisert matfatet for småfuglene, og faktisk har det til tider vært skjære-dominans i hagen vår. Vel, vel; skjærer er da fugler de også, men sant og si var ikke dette primærhensikten med fôringen. Det må innrømmes av de store mengdene skjære har irritert oss litt...
Etterhvert som det har blitt reine vårstemningen igjen, har det meste av småfugl diffundert ut i periferien, mens den nevnte skjærebanden - opp til 15 stk - "henger igjen" og roter og graver i restene av fuglemat som ligger igjen ved fôringsplassen. Midt på dagen 4. desember ble vi vâr et uventet høylytt skjæreleven. Det rykket i "rovfuglrefleksen" og vi gikk til nærmeste vindu. Da fikk vi oss et nytt hagekryss og en bokstavelig talt stor opplevelse: Der satt en diger hønsehauk og gasset seg med rykende ferskt skjærekjøtt! Kikkert og teleskop ble mobilisert og vi fikk oss noen herlige minutter med skogens konge. De kraftige droplene fortalte at dette var en ungfugl. De støyende kråkefuglene trakk etterhvert unna, mens hauken hvilte ut, mett og god. Vår konklusjon var unison: Godt jobba - mer av den sorten! Vi ønsker hønsehauken velkommen tilbake og ofrer gjerne mer skjærekjøtt til vår venn fra de dype skoger.
Bildene er tatt med digitalt kamera gjennom teleskop (uten overgang).
