NOF Aust-Agders logo

Norsk Ornitologisk Forening i Aust-Agder

NOF sentralts logo
Her har du havna: HOVEDSIDA > STYKKER > NOF Aust-Agder

Svakt hjerte

Atter en gang er handlingen hentet fra Bjelland og denne gangen er det en action med en klisjèending.

Jeg reiste ut en utrolig fin vinterdag for å se etter vannpiplerka og for å få noen bedre bilder av den. Jeg setter meg under kamuflasjen med ryggen mot skogen og venter på at alle de fuglene jeg skremte opp når jeg kom, skal komme tilbake. Det ser ikke ut som det skal bli noen bilder den dagen, for det varer og det rekker før de kommer ned til tangen igjen.

Jeg legger fra meg kameraet og setter opp teleskopet på stativet for å prøve å finne lerka. Med ett fyker gås og lerker og kråker opp i full panikk og en Hønsehauk kommer som en kule ut etter de tre Kortnebbgåsene som går fredelig og beiter på det lille gresset de kan finne. Men den fikk ikke noen gåsesteik der og kom rett imot meg. Jeg famlet febrilsk etter kameraet som selvfølgelig hektet seg fast i kamuflasjen og når jeg endelig hadde fått kastet av meg kamoen, var hauken borte.

Ja, ja tenkte jeg og satte meg tilbake for å vente en time til, da kråkene begynte å lage ett skikkelig leven bak meg. Jeg snur meg for å se hva det er, og ser at hauken har satt seg på fjellet bak meg. Plutselig ser jeg at det flakser under beina på hauken og jeg tenker at den har klart å få tak i en kråke. Det må jeg ha bilde av og knipser bilder etter hvert som jeg sniker meg bortover mot fuglene.

Her har hauken klørne i byttet
Her har hauken klørne i byttet

Hauken har oppdaget meg og prøver å komme seg vekk med byttet og forsvinner bak en busk. Jeg sprinter opp mot busken og håper å få noen bilder der den står og spiser på byttet. Jeg lener meg mot kanten av busken og ser rett i øynene til hauken, som tar til vingene og setter seg i ett tre i nærheten.

Den fløy opp i ett tre like ved, før den forsvant
Den fløy opp i ett tre like ved, før den forsvant

Jeg går fram for å se på byttet, og stor blir forskrekkelsen når det ligger en Hvitkinngås der og blør fra hodet og halsen. Når hauken nå er borte, klarer jeg ikke å la den nydelige fuglen ligge igjen og tenker at om den ikke klarer seg, så vil jeg stoppe den ut og ha den på Klubbhuset. Jeg tar den med meg ned til kamoen og vasker av blodet og prøver å gi den litt vann. Jeg synes faktisk veldig synd på den og setter den fint inntil en stein i sola. Den henger veldig med hodet og jeg har ikke noen tro på at den skal klare seg videre.

Da jeg kom opp, var det ett trist syn
Da jeg kom opp, var det ett trist syn
Det så ut som den bare ble dårligere og dårligere
Det så ut som den bare ble dårligere og dårligere

Jeg tar en tur utover på skjæra for å se etter lerka som jeg egentlig kom for å se etter, men de har fløyet ut på de ytterste skjæra. Jeg går tilbake for å sette meg igjen og når jeg kommer fram til gåsa, prøver den å komme seg på vingene. Den ser mye sprekere ut nå, så jeg tar den ned til vannkanten og den svømmer utover i solnedgangen.

Etter en stund i mine trygge armer, ville den ut i vannet igjen
Etter en stund i mine trygge armer, ville den ut i vannet igjen
Den ser mye friskere ut når den svømmer av gårde, så vi får håpe den klarte seg
Den ser mye friskere ut når den svømmer av gårde, så vi får håpe den klarte seg

Jeg tar turen ut etter jobb dagen etter for å se om den er der fortsatt, men den er ikke å se, så vi får håpe den klarte seg.